Historien om Jan Eskeland

Trykt i «Fra Sjø og Land av Olav Olsen», i utvalg v/ Aage A. Wilhelmsen, Mandal 1990. Wilhelmsen har vært så vennlig å la meg legge denne artikkelen på internett.

 


Følgende beretning er vesentlig bygget på opptegnelser av L. Fuglevik, artikler i «Lister & Mandals Amtstidende», muntlige overleveringer og tradisjoner – og for enkelte tidsroms vedkommende har en forsøkt å rekonstruere hendelsesforløpet så nær opp til virkeligheten som mulig. Den kyndige leser vil sikkert legge merke til enkelte små anakronismer.

Av Olav Olsen

Historien om Jan Eskeland

Ut på våren 1787 kom det en ny tjenestegutt til losoldermann Jacobsen på Udø, det var den 12 år gamle Jan Eskeland fra gården med det samme navn i den østre del av Halsesogn. «Du kommer til gjilde folk», hadde faren sagt da Jan dro hjemmefra, «og du kommer til å stortrives der ute. De har sauer og de driver med fisking, vertshus er der også og er du grei får du sikkert være med losoldermannen ombord i noen av de skutene som bruker å ankre opp på fjorden for motvind.»

Foruten å være losoldermann drev Jacobsen gjestgiveri, var eier av adskillig grunn på øya og holdt et par kuer og endel sauer. Med liv og lyst gikk Jan opp i alle de gjøremål som forefantes. Hjalp til overalt hvor det trengtes en hånd enten det nå var i båten under fiske eller på land når dyrene skulle stelles eller skifte beiteplasser. Tid om annen hjalp han til i gjestgiveriet og der snappet han opp litt av hvert fra oldermannens samtaler med fremmende sjøfolk, lærte litt av deres sprog, skikker og sanger å kjenne og etter hånden vokste det frem en lengsel hos gutten til selv å oppleve og se noe av alt det store ute i verden til sjøs og til lands som de fremmede berettet om.

Faren hadde ikke overdrevet den gang han sa at det var greie folk Jan kom til. Stort sett kunne han gå og rusle med sitt som han selv ville, men han utførte alle plikter han var pålagt hurtig og med et strålende humør, plystret og sang som gutter flest i den alderen. Oldermannen betraktet ham ofte med et annerkjennende blikk, skjelden hadde han sett en mere harmonisk bygget skikkelse og ikke bare det, hans indre var også ualminnelig godt utrustet. Han kunne både lese og skrive, ting som ikke var helt vanlig blandt landsdelens alminnelige folk på den tiden.

En ting til som ikke bare hans husbond, men også folk i vid omkrets hadde merket, Jan eide en skjelden vakker stemme. I ledige stunder hendte det iblant han ruslet omkring på øya og kunne sitte lange stunder å betrakte små blomster fra skjærgårdens fattige flora. Til andre tider kunne han sitte på en høyde og synge. Av og til kunne han stemmme i en munter vise, men allerhelst sang han salmer som han kunne en mengde av. Han sang aldri særlig høyt, men han hadde en stemme som bar, og den klokkerene røst kunne høres over hele øya og mindre barn undret seg når de i kveldingen hørte den vakre sang og spurte mor om det var en engel de hørte.

En tidlig vårmorgen 1789 lettet en tysk brigg anker på Udøfjorden og stakk tilsjøs etter å ha ligget oppankret noen dager for motvind og med briggen forsvant også Jan Eskeland. Utferdslengselen hadde blitt for sterk hos Jan. I nattens mulm og mørke hadde han tatt oldermannens pram, rodd ut til tyskeren, gitt prammen et spark i nesa og stukket seg vekk ombord i briggen. Det var helt alminnelig foreteelse at unggutter rømte til sjøs, så det ble ikke gjort stort nummer på øya av rømlingen. «Briggen skal til England», sa Jacobsen, «derfra skal den tilbake til Rostock hvor den hører hjemme og på hjemreisen stikker nok skipperen innom en av uthavnene her og setter gutten i land etter å ha gitt ham en prosjon juling. Så ta det bare med ro, i løpet av et par tre måneder er nok rømlingen tilbake igjen og velkommen skal han være selv om prammen er gått tapt, det blir vel en ny sådan. Verre blir det nok å få tak i en så flink og påpasselig gutt som Jan». Men det tok lengre til enn losoldermannen trodde før den gode rømling viste seg igjen.

Begynnelsen til slutten

Omtrent 35 år senere la folk som bodde i nærheten av rideveien mellom Kristiansand og Mandal merke til en selsom rytter på vei vestover. Rytteren var iført høy cylinderhatt med en tornekvist i båndet og en fotsid frakk holdt sammen av et bastetaug om livet. Bare antrekket var nok til at folk gjorde store øyne, for ikke å snakke om ridedyret: en stor grå og hvitbrandet stut. Rytteren vare en mann i 50-års alderen, ualminnelig kraftig bygget, hans lett grånende hår falt ned over skuldrene, ansiktet av prydet med et kraftig fullskjegg og over den kraftige ørnenesen lynte et på gråblå øyne. De som prøvde å fritte han ut hvorfra han kom eller skulle hen fikk bare det svar: «Jeg er på vei hjem, la meg være i fred». Skulle den spørrende være særskildnysgjerrig og forsøkte å hale ut flere opplysninger, fikk han et blikk fra rytteren så det gikk kaldt nedover ryggraden og hørte den merkeligs skikkelsen mumle på et nokså gebrekkelig norsk: «La meg være i fred, gå!». Nei, denne karen må en nok passe seg for, tenkte den spørrelystne og stakk pipa i sekken. Det hvilte noe mystisk og merkelig, samtidig respektinngydende over den reisende. Mot voksne mennesker var han avvisende og bister, men våget et lite barn måpende av forundring seg hen til ham, lyste hans ellers tillukkede ansikt opp i et smil idet han stakk til den lille en skilling eller to og fortsatte sin ferd i et bedagelig tempo. Hvem var nå denne merkelige skikkelse? Jo, ingen andre enn Jan Eskeland som etter mange års utlendighet gjorde sin entre på den hjemlige arena etter å ha opplevet litt av hvert ute i den store verden både til sjøs og til lands.

Et par timer etter at Jan hadde stukket seg bort ombord i den tyske briggen, lette den anker og fartøyet var for en frisk østlig bris kommet langt vest av Neset da man oppdaget den unge blindpassasjer. Denne ver ikke særlig høy i hatten da han ble trukket ut av seilkøya hvor han hadde gjemt seg. Alt gikk bedre enn han hadde ventet, men det vanket en kraftig overhøvling. Tyskerne er, tross deres ellers brølende og brautende vesen, ikke særlig gode til å banne. Skipperen på briggen dannet ingen unntagelse, det gikk mest på «Donnerwetter» og for å gi skjenneprekenen sin en verdig avslutning endte han den med «Donnerwetter nochmal». Skipperen lurte i førstningen litt på om han skulle gjøre vendereis og sette gutten iland på et laglig sted, men nei, den gode østavinden måtte benyttes, det var sannelig gått nok dager tapt den tid han lå oppankret ved Udø, så hvorfor kaste tiden bort med å sette iland en guttung. Nei, tenkte skipperen, gutten fikk heller gjøre litt nytte for seg og på hjemturen blir det sikkert anledning til å bli kvitt ham på et vis.

Om anledningen kom eller ikke skal være usagt men vår venn ble iallfall værende ombord i briggen. Etter utlossing i England gikk reisen videre til St. Ybes i Spania og her lastet skuta salt for sitt hjemsted. — Et halvt års tid etter at briggen hadde forlatt Udøfjorden, passerte den for en laber Vestsydvest Norges sydligste holmer og skjær og skippern blunket lurt til Jan og spurte om han dro kjensel på enkelte av øyene eller så noe til en drivende pram. Det var ikke lenger på tale å anløpe norsk havn for å landsette Jan som forlengst hadde vunnet hele bestningens hjerter og blitt påmønstret som dekksgutt. Skipet kom til Rostock, losset og la ut på nye ferder neste vår. Jan trivdes ombord, steg i gredene og i nittenårsalderen var Jan Norweger han kaltes, skutas båtsmann.

Eskeland gifter seg

I vintermånedene mens skuta lå i opplag, tok han som sjøfolk flest tilfeldige småjobber og på våren deltok han i opprigging og overhaling av skutene som ble gjort klare for sommerens turer. Hver sommer seilte han med den samme briggen og det var meningen at når den gamle styrmannen gikk i land skulle Jan overta etter ham. — Nå hendte det seg at briggens eier hadde en datter og av og til når skuta gjorde småturer rundt om i Østersjøen var hun med ombord noen uker for å trekke litt frisk sjøluft. Hun og Jan hadde gode øyne til hverandre og en dag skuta lå i Visby på Gotland fant de ut at de like godt kunne gifte seg, for det passet så greit på denne turen, skuta skulle nemlig anløpe Bornholm på hjemturen. Fra gammelt av hadde persten i en av kirkene der på øya lov til å vie ektepar uten foregående lysning. Dette benyttet de seg av og da skuta atter kom hjem til Rostock, steg kjøpmannens datter og båtsmannen i land som et ekteviet par. De så fremtiden lyst i møte selv om de var litt spente på hvordan pikens far ville ta i mot dem. Mottakelsen ble værre enn de i sin villeste fantasi kunne forestille seg, kjøpmannen fikk raserianfall og hele huset stod på ende. Bruden ble låst inne og så fort kjøpmannen hadde fått summet seg så noenlunde kalte han Jan inn på sitt kontor, talte opp hans tilgodehavende og ba han forsvinne fra byen øyeblikkelig og aldri vise seg mere der. Ekteskapet skulle han sørge for ble erklært ugyldig og piken skulle giftes bort til en person som var henne verdig, mannen hadde han allerede i kikkerten så alt var klart. Vel, Jan hadde bare å forsvinne. Hos en yngre enke hadde Jan leid et værelse hvor han brukte å bo i vinterhalvåret og dit gikk han etter at kjøpmannen hadde satt ham på dør. I årenes løp hadde han lagt seg opp adskillige penger, disse og endel verdisaker overlot han i sin vertinnes foreløpige varetekt. På dette tidspunkt i livet har antagelig noe klikket for ham og den ellers så respektable person forandret seg totalt.

Han slo lag med byens verste elementer og turte rundt i havnens kneiper og verdshus dag etter dag i en stadig rus, med det for øye å glemme fortiden, men alt han oppnådde i sin selvmedlidenhet var å synke enda dypere ned i sorg og elendighet.

Enken Jan bodde hos hadde fattet godhet for ham og en dag hun fant ham i en helt forkommen tilstand utenfor et vertshus fikk hun et par karer som stod og hang der til å bære ham hjem til seg. Det første hun gjorde var å legge sin leieboer til sengs, gi han en velment skjennepreken og da han hadde fått i seg litt mat begynte han smått om senn å tenke over den situasjon han var kommet i. Det var intet annet å gjøre enn å forlate byen. Så etter å ha kommet nogenlunde til hektene legemlig sett, tok han avskjed med sin vertinne og forlot Rostock uten noe spesielt mål, men med det for øye å komme seg bort fra byen og prøve å glemme alt som hadde skjedd. Hans sinn var formørket.

Sjørøver og munk

Etter å ha flakket rundt omkring i det nordvestlige Tyskland og oppholdt livet ved å ta onnejobber hos bøndene, møter vi omkring 5 år senere Jan i Amsterdam. Helt siden i begynnelsen av 1600 årene hadde norske sjøfolk vært godt anskrevne i Holland, og gjennom en hyrebas fikk Jan straks hyre som matros på en større skute som skulle til Ost India med last og passasjerer. Turen var beregnet til å vare et par års tid.

Men utenfor Nord-Afrika ble skuta angrepet og kapret av en marokansk sjørøver. De overlevende mannskaper fra hollenderen ble solgt som slaver unntatt dem som valgte å gå over til Islam. Og Eskeland var en av dem. I 3-4 år seilte han med en sjørøverskute og var med på litt av hvert, men han hadde hele tiden planer om å rømme så sant det ble en anledning. Og anledningen kom, en dag i vindstille hadde skuta drevet mot Spanskekysten og i mørkningen jumpet Jan overbord og svømte til lands med det han hadde av penger innsydd i beltet.

Det ble en drøy svømmetur og mere død enn levende ble han funnet på stranden av noen fiskere. De brakte ham inn i et nærliggende munkekloster og der ble han værende i lange tider. Men så en dag fattet han den beslutning at han ville hjem til sitt gamle barndomshjem og sa farvel til munkene og la ut på sin lange hjemferd. Reisen gikk for det meste til fots og det tok måneder og år før han omsider atter en gang befant seg i Rostock. Der oppsøkte han enken, sin gamle vertinne og hentet de saker hun hadde tatt vare på.

Han ruslet om nede i havnen et par dager og kom i snakk med en Kristiansandsskipper som lå inne med en galeas og lastet rug. Jan fikk tinget seg med galeasen som passasjer og 14 dager senere steg han i land i Kristiansand og ga seg straks på vei hjemover.

Slutten på begynnelsen

Krage søker mage heter det og i Kristiansand traff vår venn på en annen original, en Høvågmann som hadde en stut han hadde dressert opp til ridedyr. Dette er noe for meg tenkte Jon, fikk handlet til seg stuten, svingte seg opp på stråsekken som gjorde nytte som sadel og dro avsted på hjemferdens siste etappe.

Fra den dag han kom hjem var Jon en gåte for sine naboer, bygda og byen folk. Så snart han hadde fått rigget seg til i sine forlengst avdøde foreldres hus sendte han bud på skredder Soelgaard i Mandal og lot sy flere sett nytt tøy, penger lot det til at han hadde nok av. Nei, de kunne ikke blik klok på denne karen, bygdefolk. En dag kunne det hende at han opptrådte i sine flotte klær, for dagen etter å tasse mumlende omkring i den loslitte gamle frakken med det bastetau om livet.

Store øyne gjorde omgangsskolelæreren, gamle Peder Degn en dag han kom til gårds med skoleskrinet og salmodikonet under armen, for midt i elevflokken så han til sin store forbauselse Jon Eskeland utstyrt med tavle, griffel og Pontoppidans Forklaring.

Jon ville lære å skrive og lese norsk, morsmålet, som han i sin lange utlendighet hadde glemt å tale noenlunde forståelig, langt mindre føre i pennen. Skoleholderen stakker, gjorde sitt beste etter fattig evne og Jon fulgte med i undervisningen så godt han kunne. Og det varte ikke lenge før Jon lå på høyde og vel så det med sin læremester, degnen.

Han gikk sine egne veier Jon Eskeland og lot ingen komme nærmere inn på seg. Deg var bare ganske få som kom fortrolig fot med ham. En av disse var maleren Olaf Isaachsen, selv en egenartet skikkelse såvel personlig som kunsterisk. Maleren hadde satt seg det mål å forevige Eskeland på lerretet, en oppgave som var lettere sagt enn gjort. Men omsider etter å ha bodd hos sin modell i ukesvis og deltatt i dennes merkelige bots- og bønnestunder morgen og kveld fikk han ferdig det bilde han kalte «En sjørøver». — Ja, sjørøver hadde Jon en gang vært, noe han prøvde å gjøre bot for og likeledes forsøkte han å glemme alt fra fortiden, hvilket ikke var så enkelt.

Eskeland var så merkelig det høres ut et dypt religiøst menneske. Som mannen, så også hans religion — den var noe utenom det vanlige — en slags blanding av Islam og Kristendommen. Kanskje han ved flittig lesning av Bibelen og Koranen hadde mormådd å trekke ut dype visdoms- og sannhetskorn fra begge disse bøker, korn som tilsammen dannet kjernen i hans tro.

Som nevnt deltok Isaachsen i hans bønnestunder. Disse foregikk i friluft. På et teppe utbredt på marken brukte Jon om morgenen å knele og be østvendt mot solens oppgang og om kvelden vendte han seg mot solnedgangen. En vakker skikk som noen hver av oss kunne ha godt av å dyrke, dette å bøye kne for sin Gud morgen og kveld.

Jon var en flittig kirkegjenger og i kirken skilte han seg også tydelig ut fra sine medmennesker. Under gudstjenesten lå han utstrakt på gulvet langt oppe i midtgangen noe som mange fant anstøtelig, og fra 1859 heter det:

«Bispevisitasen bevirkede foruden andre Goder, at Jon Eskeland afholdes fra som sedvandlig om Søndagene i sin brogede og for Kirkegjængere meget upassende Udstaffering af ligge op ved Alteret under hele Gudstjenesten. Det bør vel forudsettes at hans upassende Optreden i Kirken for bestandig opphører, dette er ikke alene vor agtede Biskops Ønske, emn et Ønske der næres af mange, agtede Kirkebesøgende, og som man haaber vores vennesæle Prest vil Imødekomme».

Andre ble mindre blid på presten en gang denne lot politiet fjerne Eskeland fra kirken og sette han i arresten. Den søndagen ble det lavvanne i offerskålen sies det.

 

I mange år brukte Jon Eskeland sin dreserte stut som ridedyr på sine turer rundt om i sognet og når han skulle et ærend til byen. Salomon het den visstnok, stuten. Da Salomon gammel og mett av dage gikk til de evige gressganger var Eskeland også kommet langt ut i årene og det ble ikke til at han anskaffet seg noe nytt ridedyr. I sine siste leveår ruslet han omkring til fots, støttet til en solid stokk, nærmest en slags hyrdestav på fasongen.

Når han var i byen tok han ofte følge med noen fra tiggerstanden på deres tur fra hus til hus med spannet eller posen. Jon selv tigget aldri og mange mente han skulle ha store hemmelige ridommer. For var noen i virkelig nød og henvendte seg til ham ble de alltid hjulpet. Og når tiggerne var inne i husene stod Jon utenfor og sang en vise han selv hadde skal ha diktet:

I skal ei Døren stenge for Fattige som trenge og beder Jer om Brød, thi da skal Himlens Porte for Eder fast bli gjorte i hin den store Nød.

Jon Eskeland døde i 1865 nitti år gammel og ligger begravet på Mandals kirkegård.

Legg igjen en kommentar