Prester i Holum prestegjeld

En tabell over prester til Holum prestegjeld.

Tomas Jonsen d. 1565, maleri i Holum kirke
Oluf Sørensen prest i Holum til 1604
Peder Schelderup 1604-1607
Samuel Jørgensen Stavanger 1607-1650
Cort Thomassen Wegner 1650-1668
Christian Tausan 1668-1670
Cort Thomassen Wegner var tilbake 1670-1684
Knud Hansen Kylstrup 1684-1689
Anders Hansen Malmøe 1689-1718
Claus Brodersen 1718-1755
Jacob Schavland 1755-1788
Henrich Eilert Støren 1788-1794
Einar Gudmundson 1794-1802
Hans Ross d.e. 1802-1827
Hans Christian Ross 1827-1847
Tørres Christian Tønnesen 1847-1871
Olaus Fredrik Duus 1871-1879
Kristen Nikolai Kristiensen 1879-1889
Thomas Henrik M. Ø. Plathe 1889-1895
Anders Oluf Daae 1895-1911
Gunnar Frette 1911-1915
Halvor Ullerud 1915-1924
Kristian Nordlid 1924-1937
Bjarne Hammerstrøm 1937-1940
Reidulf Wormdal 1940-1945
Reidar Hågan 1945-1970

Lista er hentet fra Bjørn Slettan, Holum gardshistorie

Historien om Jan Eskeland

Trykt i «Fra Sjø og Land av Olav Olsen», i utvalg v/ Aage A. Wilhelmsen, Mandal 1990. Wilhelmsen har vært så vennlig å la meg legge denne artikkelen på internett.

 


Følgende beretning er vesentlig bygget på opptegnelser av L. Fuglevik, artikler i «Lister & Mandals Amtstidende», muntlige overleveringer og tradisjoner – og for enkelte tidsroms vedkommende har en forsøkt å rekonstruere hendelsesforløpet så nær opp til virkeligheten som mulig. Den kyndige leser vil sikkert legge merke til enkelte små anakronismer.

Av Olav Olsen

Historien om Jan Eskeland

Ut på våren 1787 kom det en ny tjenestegutt til losoldermann Jacobsen på Udø, det var den 12 år gamle Jan Eskeland fra gården med det samme navn i den østre del av Halsesogn. «Du kommer til gjilde folk», hadde faren sagt da Jan dro hjemmefra, «og du kommer til å stortrives der ute. De har sauer og de driver med fisking, vertshus er der også og er du grei får du sikkert være med losoldermannen ombord i noen av de skutene som bruker å ankre opp på fjorden for motvind.»

Foruten å være losoldermann drev Jacobsen gjestgiveri, var eier av adskillig grunn på øya og holdt et par kuer og endel sauer. Med liv og lyst gikk Jan opp i alle de gjøremål som forefantes. Hjalp til overalt hvor det trengtes en hånd enten det nå var i båten under fiske eller på land når dyrene skulle stelles eller skifte beiteplasser. Tid om annen hjalp han til i gjestgiveriet og der snappet han opp litt av hvert fra oldermannens samtaler med fremmende sjøfolk, lærte litt av deres sprog, skikker og sanger å kjenne og etter hånden vokste det frem en lengsel hos gutten til selv å oppleve og se noe av alt det store ute i verden til sjøs og til lands som de fremmede berettet om.

Faren hadde ikke overdrevet den gang han sa at det var greie folk Jan kom til. Stort sett kunne han gå og rusle med sitt som han selv ville, men han utførte alle plikter han var pålagt hurtig og med et strålende humør, plystret og sang som gutter flest i den alderen. Oldermannen betraktet ham ofte med et annerkjennende blikk, skjelden hadde han sett en mere harmonisk bygget skikkelse og ikke bare det, hans indre var også ualminnelig godt utrustet. Han kunne både lese og skrive, ting som ikke var helt vanlig blandt landsdelens alminnelige folk på den tiden.

En ting til som ikke bare hans husbond, men også folk i vid omkrets hadde merket, Jan eide en skjelden vakker stemme. I ledige stunder hendte det iblant han ruslet omkring på øya og kunne sitte lange stunder å betrakte små blomster fra skjærgårdens fattige flora. Til andre tider kunne han sitte på en høyde og synge. Av og til kunne han stemmme i en munter vise, men allerhelst sang han salmer som han kunne en mengde av. Han sang aldri særlig høyt, men han hadde en stemme som bar, og den klokkerene røst kunne høres over hele øya og mindre barn undret seg når de i kveldingen hørte den vakre sang og spurte mor om det var en engel de hørte.

En tidlig vårmorgen 1789 lettet en tysk brigg anker på Udøfjorden og stakk tilsjøs etter å ha ligget oppankret noen dager for motvind og med briggen forsvant også Jan Eskeland. Utferdslengselen hadde blitt for sterk hos Jan. I nattens mulm og mørke hadde han tatt oldermannens pram, rodd ut til tyskeren, gitt prammen et spark i nesa og stukket seg vekk ombord i briggen. Det var helt alminnelig foreteelse at unggutter rømte til sjøs, så det ble ikke gjort stort nummer på øya av rømlingen. «Briggen skal til England», sa Jacobsen, «derfra skal den tilbake til Rostock hvor den hører hjemme og på hjemreisen stikker nok skipperen innom en av uthavnene her og setter gutten i land etter å ha gitt ham en prosjon juling. Så ta det bare med ro, i løpet av et par tre måneder er nok rømlingen tilbake igjen og velkommen skal han være selv om prammen er gått tapt, det blir vel en ny sådan. Verre blir det nok å få tak i en så flink og påpasselig gutt som Jan». Men det tok lengre til enn losoldermannen trodde før den gode rømling viste seg igjen.

Begynnelsen til slutten

Omtrent 35 år senere la folk som bodde i nærheten av rideveien mellom Kristiansand og Mandal merke til en selsom rytter på vei vestover. Rytteren var iført høy cylinderhatt med en tornekvist i båndet og en fotsid frakk holdt sammen av et bastetaug om livet. Bare antrekket var nok til at folk gjorde store øyne, for ikke å snakke om ridedyret: en stor grå og hvitbrandet stut. Rytteren vare en mann i 50-års alderen, ualminnelig kraftig bygget, hans lett grånende hår falt ned over skuldrene, ansiktet av prydet med et kraftig fullskjegg og over den kraftige ørnenesen lynte et på gråblå øyne. De som prøvde å fritte han ut hvorfra han kom eller skulle hen fikk bare det svar: «Jeg er på vei hjem, la meg være i fred». Skulle den spørrende være særskildnysgjerrig og forsøkte å hale ut flere opplysninger, fikk han et blikk fra rytteren så det gikk kaldt nedover ryggraden og hørte den merkeligs skikkelsen mumle på et nokså gebrekkelig norsk: «La meg være i fred, gå!». Nei, denne karen må en nok passe seg for, tenkte den spørrelystne og stakk pipa i sekken. Det hvilte noe mystisk og merkelig, samtidig respektinngydende over den reisende. Mot voksne mennesker var han avvisende og bister, men våget et lite barn måpende av forundring seg hen til ham, lyste hans ellers tillukkede ansikt opp i et smil idet han stakk til den lille en skilling eller to og fortsatte sin ferd i et bedagelig tempo. Hvem var nå denne merkelige skikkelse? Jo, ingen andre enn Jan Eskeland som etter mange års utlendighet gjorde sin entre på den hjemlige arena etter å ha opplevet litt av hvert ute i den store verden både til sjøs og til lands.

Et par timer etter at Jan hadde stukket seg bort ombord i den tyske briggen, lette den anker og fartøyet var for en frisk østlig bris kommet langt vest av Neset da man oppdaget den unge blindpassasjer. Denne ver ikke særlig høy i hatten da han ble trukket ut av seilkøya hvor han hadde gjemt seg. Alt gikk bedre enn han hadde ventet, men det vanket en kraftig overhøvling. Tyskerne er, tross deres ellers brølende og brautende vesen, ikke særlig gode til å banne. Skipperen på briggen dannet ingen unntagelse, det gikk mest på «Donnerwetter» og for å gi skjenneprekenen sin en verdig avslutning endte han den med «Donnerwetter nochmal». Skipperen lurte i førstningen litt på om han skulle gjøre vendereis og sette gutten iland på et laglig sted, men nei, den gode østavinden måtte benyttes, det var sannelig gått nok dager tapt den tid han lå oppankret ved Udø, så hvorfor kaste tiden bort med å sette iland en guttung. Nei, tenkte skipperen, gutten fikk heller gjøre litt nytte for seg og på hjemturen blir det sikkert anledning til å bli kvitt ham på et vis.

Om anledningen kom eller ikke skal være usagt men vår venn ble iallfall værende ombord i briggen. Etter utlossing i England gikk reisen videre til St. Ybes i Spania og her lastet skuta salt for sitt hjemsted. — Et halvt års tid etter at briggen hadde forlatt Udøfjorden, passerte den for en laber Vestsydvest Norges sydligste holmer og skjær og skippern blunket lurt til Jan og spurte om han dro kjensel på enkelte av øyene eller så noe til en drivende pram. Det var ikke lenger på tale å anløpe norsk havn for å landsette Jan som forlengst hadde vunnet hele bestningens hjerter og blitt påmønstret som dekksgutt. Skipet kom til Rostock, losset og la ut på nye ferder neste vår. Jan trivdes ombord, steg i gredene og i nittenårsalderen var Jan Norweger han kaltes, skutas båtsmann.

Eskeland gifter seg

I vintermånedene mens skuta lå i opplag, tok han som sjøfolk flest tilfeldige småjobber og på våren deltok han i opprigging og overhaling av skutene som ble gjort klare for sommerens turer. Hver sommer seilte han med den samme briggen og det var meningen at når den gamle styrmannen gikk i land skulle Jan overta etter ham. — Nå hendte det seg at briggens eier hadde en datter og av og til når skuta gjorde småturer rundt om i Østersjøen var hun med ombord noen uker for å trekke litt frisk sjøluft. Hun og Jan hadde gode øyne til hverandre og en dag skuta lå i Visby på Gotland fant de ut at de like godt kunne gifte seg, for det passet så greit på denne turen, skuta skulle nemlig anløpe Bornholm på hjemturen. Fra gammelt av hadde persten i en av kirkene der på øya lov til å vie ektepar uten foregående lysning. Dette benyttet de seg av og da skuta atter kom hjem til Rostock, steg kjøpmannens datter og båtsmannen i land som et ekteviet par. De så fremtiden lyst i møte selv om de var litt spente på hvordan pikens far ville ta i mot dem. Mottakelsen ble værre enn de i sin villeste fantasi kunne forestille seg, kjøpmannen fikk raserianfall og hele huset stod på ende. Bruden ble låst inne og så fort kjøpmannen hadde fått summet seg så noenlunde kalte han Jan inn på sitt kontor, talte opp hans tilgodehavende og ba han forsvinne fra byen øyeblikkelig og aldri vise seg mere der. Ekteskapet skulle han sørge for ble erklært ugyldig og piken skulle giftes bort til en person som var henne verdig, mannen hadde han allerede i kikkerten så alt var klart. Vel, Jan hadde bare å forsvinne. Hos en yngre enke hadde Jan leid et værelse hvor han brukte å bo i vinterhalvåret og dit gikk han etter at kjøpmannen hadde satt ham på dør. I årenes løp hadde han lagt seg opp adskillige penger, disse og endel verdisaker overlot han i sin vertinnes foreløpige varetekt. På dette tidspunkt i livet har antagelig noe klikket for ham og den ellers så respektable person forandret seg totalt.

Han slo lag med byens verste elementer og turte rundt i havnens kneiper og verdshus dag etter dag i en stadig rus, med det for øye å glemme fortiden, men alt han oppnådde i sin selvmedlidenhet var å synke enda dypere ned i sorg og elendighet.

Enken Jan bodde hos hadde fattet godhet for ham og en dag hun fant ham i en helt forkommen tilstand utenfor et vertshus fikk hun et par karer som stod og hang der til å bære ham hjem til seg. Det første hun gjorde var å legge sin leieboer til sengs, gi han en velment skjennepreken og da han hadde fått i seg litt mat begynte han smått om senn å tenke over den situasjon han var kommet i. Det var intet annet å gjøre enn å forlate byen. Så etter å ha kommet nogenlunde til hektene legemlig sett, tok han avskjed med sin vertinne og forlot Rostock uten noe spesielt mål, men med det for øye å komme seg bort fra byen og prøve å glemme alt som hadde skjedd. Hans sinn var formørket.

Sjørøver og munk

Etter å ha flakket rundt omkring i det nordvestlige Tyskland og oppholdt livet ved å ta onnejobber hos bøndene, møter vi omkring 5 år senere Jan i Amsterdam. Helt siden i begynnelsen av 1600 årene hadde norske sjøfolk vært godt anskrevne i Holland, og gjennom en hyrebas fikk Jan straks hyre som matros på en større skute som skulle til Ost India med last og passasjerer. Turen var beregnet til å vare et par års tid.

Men utenfor Nord-Afrika ble skuta angrepet og kapret av en marokansk sjørøver. De overlevende mannskaper fra hollenderen ble solgt som slaver unntatt dem som valgte å gå over til Islam. Og Eskeland var en av dem. I 3-4 år seilte han med en sjørøverskute og var med på litt av hvert, men han hadde hele tiden planer om å rømme så sant det ble en anledning. Og anledningen kom, en dag i vindstille hadde skuta drevet mot Spanskekysten og i mørkningen jumpet Jan overbord og svømte til lands med det han hadde av penger innsydd i beltet.

Det ble en drøy svømmetur og mere død enn levende ble han funnet på stranden av noen fiskere. De brakte ham inn i et nærliggende munkekloster og der ble han værende i lange tider. Men så en dag fattet han den beslutning at han ville hjem til sitt gamle barndomshjem og sa farvel til munkene og la ut på sin lange hjemferd. Reisen gikk for det meste til fots og det tok måneder og år før han omsider atter en gang befant seg i Rostock. Der oppsøkte han enken, sin gamle vertinne og hentet de saker hun hadde tatt vare på.

Han ruslet om nede i havnen et par dager og kom i snakk med en Kristiansandsskipper som lå inne med en galeas og lastet rug. Jan fikk tinget seg med galeasen som passasjer og 14 dager senere steg han i land i Kristiansand og ga seg straks på vei hjemover.

Slutten på begynnelsen

Krage søker mage heter det og i Kristiansand traff vår venn på en annen original, en Høvågmann som hadde en stut han hadde dressert opp til ridedyr. Dette er noe for meg tenkte Jon, fikk handlet til seg stuten, svingte seg opp på stråsekken som gjorde nytte som sadel og dro avsted på hjemferdens siste etappe.

Fra den dag han kom hjem var Jon en gåte for sine naboer, bygda og byen folk. Så snart han hadde fått rigget seg til i sine forlengst avdøde foreldres hus sendte han bud på skredder Soelgaard i Mandal og lot sy flere sett nytt tøy, penger lot det til at han hadde nok av. Nei, de kunne ikke blik klok på denne karen, bygdefolk. En dag kunne det hende at han opptrådte i sine flotte klær, for dagen etter å tasse mumlende omkring i den loslitte gamle frakken med det bastetau om livet.

Store øyne gjorde omgangsskolelæreren, gamle Peder Degn en dag han kom til gårds med skoleskrinet og salmodikonet under armen, for midt i elevflokken så han til sin store forbauselse Jon Eskeland utstyrt med tavle, griffel og Pontoppidans Forklaring.

Jon ville lære å skrive og lese norsk, morsmålet, som han i sin lange utlendighet hadde glemt å tale noenlunde forståelig, langt mindre føre i pennen. Skoleholderen stakker, gjorde sitt beste etter fattig evne og Jon fulgte med i undervisningen så godt han kunne. Og det varte ikke lenge før Jon lå på høyde og vel så det med sin læremester, degnen.

Han gikk sine egne veier Jon Eskeland og lot ingen komme nærmere inn på seg. Deg var bare ganske få som kom fortrolig fot med ham. En av disse var maleren Olaf Isaachsen, selv en egenartet skikkelse såvel personlig som kunsterisk. Maleren hadde satt seg det mål å forevige Eskeland på lerretet, en oppgave som var lettere sagt enn gjort. Men omsider etter å ha bodd hos sin modell i ukesvis og deltatt i dennes merkelige bots- og bønnestunder morgen og kveld fikk han ferdig det bilde han kalte «En sjørøver». — Ja, sjørøver hadde Jon en gang vært, noe han prøvde å gjøre bot for og likeledes forsøkte han å glemme alt fra fortiden, hvilket ikke var så enkelt.

Eskeland var så merkelig det høres ut et dypt religiøst menneske. Som mannen, så også hans religion — den var noe utenom det vanlige — en slags blanding av Islam og Kristendommen. Kanskje han ved flittig lesning av Bibelen og Koranen hadde mormådd å trekke ut dype visdoms- og sannhetskorn fra begge disse bøker, korn som tilsammen dannet kjernen i hans tro.

Som nevnt deltok Isaachsen i hans bønnestunder. Disse foregikk i friluft. På et teppe utbredt på marken brukte Jon om morgenen å knele og be østvendt mot solens oppgang og om kvelden vendte han seg mot solnedgangen. En vakker skikk som noen hver av oss kunne ha godt av å dyrke, dette å bøye kne for sin Gud morgen og kveld.

Jon var en flittig kirkegjenger og i kirken skilte han seg også tydelig ut fra sine medmennesker. Under gudstjenesten lå han utstrakt på gulvet langt oppe i midtgangen noe som mange fant anstøtelig, og fra 1859 heter det:

«Bispevisitasen bevirkede foruden andre Goder, at Jon Eskeland afholdes fra som sedvandlig om Søndagene i sin brogede og for Kirkegjængere meget upassende Udstaffering af ligge op ved Alteret under hele Gudstjenesten. Det bør vel forudsettes at hans upassende Optreden i Kirken for bestandig opphører, dette er ikke alene vor agtede Biskops Ønske, emn et Ønske der næres af mange, agtede Kirkebesøgende, og som man haaber vores vennesæle Prest vil Imødekomme».

Andre ble mindre blid på presten en gang denne lot politiet fjerne Eskeland fra kirken og sette han i arresten. Den søndagen ble det lavvanne i offerskålen sies det.

 

I mange år brukte Jon Eskeland sin dreserte stut som ridedyr på sine turer rundt om i sognet og når han skulle et ærend til byen. Salomon het den visstnok, stuten. Da Salomon gammel og mett av dage gikk til de evige gressganger var Eskeland også kommet langt ut i årene og det ble ikke til at han anskaffet seg noe nytt ridedyr. I sine siste leveår ruslet han omkring til fots, støttet til en solid stokk, nærmest en slags hyrdestav på fasongen.

Når han var i byen tok han ofte følge med noen fra tiggerstanden på deres tur fra hus til hus med spannet eller posen. Jon selv tigget aldri og mange mente han skulle ha store hemmelige ridommer. For var noen i virkelig nød og henvendte seg til ham ble de alltid hjulpet. Og når tiggerne var inne i husene stod Jon utenfor og sang en vise han selv hadde skal ha diktet:

I skal ei Døren stenge for Fattige som trenge og beder Jer om Brød, thi da skal Himlens Porte for Eder fast bli gjorte i hin den store Nød.

Jon Eskeland døde i 1865 nitti år gammel og ligger begravet på Mandals kirkegård.

Prester til Søgne prestegjeld

Søgne og Greipstad ble eget prestegjeld i 1604.

Navn Tidsrom
Hans 1604–1605
Christen Jensen 1605–1622
Nils Olsen Faaborg 1622–1674
Christen Markussen Reimer 1678–1699
Henrik Markussen Reimer 1700–1713
Torn Sørensen Schive 1714–1738
Daniel Søresen Schive 1738–1769
Jakob Nilsen Hount 1769–1789
Anders Fridrichsen 1789–1823
Jacob Hanssen 1823–1826
Salve Salvesen 1826–1834
Otto Joachim Moltke Hansen 1834–1852
Peder Bjørnson 1853–1869
Silius Bernhard Staalesen 1870–1875
Johan Frederik Schwabe Heyerdahl 1876–1892
Karl Christian Balthasar Schøning 1892–1901
Nils August Mollestad 1901–1909
Hans Peter Ubberud 1910–1914
Nils Andreas Thorkildsen Haus 1915–1928
Kristian Fougner Hagene 1930–1956
Olav Gautestad 1956–1971
Arne Meinich Gundersen 1971–1980
Nils I. Nilsen 1980–

Kilder

  • Kjell J. Bråstad (1987) Søgneboka, bind I – Søgne kommune, Søgne. ISBN 82-991633-1-5.
  • Kjell J. Bråstad (1989) Søgneboka, bind II – Søgne kommune, Søgne. ISBN 82-991633-2-3.

Olaus Olsen Eskeland og hans barns skole

I anledning av slektstevne 29. juni 1997 for etterkommere etter Olaus Olsen Eskeland, f. 1823, laget Harald Haugland et innlegg til en samling på Omland skole. Innlegget er basert på John Møll: Almueskolen i Mandal, Halse og Harkmark, 1739-1889 (Mandal kommune 1989), Søren Slettan og Gunnar Nomedal: Skolen i Holum (Holum historielag 1989) og Eugen P. Walvik: Skjernøya Gamle minner og slekter, Salvesen & co, Mandal 1956. På samlingen kom det fram ytterlige opplysninger, og på veggene på skolen var det bilder av klasser hvor etterkommere etter Olaus Olsen Eskeland hadde gått.

Olaus Olsen Eskeland skulle begynne på skole ca. 1830. Plikten til å gå på skole ble fastlagt i lov av 1739, der alle barn skulle ha inntil 3 mnd. skolegang om året. De skulle starte 7 år gamle og lære å lese og kunne katekismen utenat.

Dette ble gjennomført med omgangsskole på landet og fast skole i byene.

Den som gjorde mest for å få i gang skole i Mandal, var presten Janus Schelven, som ble kapellan i Mandal i 1785 og overtok som sokneprest i 1788. Som en av sine siste embetshandlinger insatte han Knud Larsen Storaker til lærer i 1816. Storaker var da 18 år gammel. (Møll side 139).

Den første protokollen for omgangsskolen i østre distrikt er ført av Hans Jensen for skoleåret 1814 -1815 og viser at læreren besøkte gårdene slik:

Rossnes 30 dager
Farestad 21 dager
Eskeland 12 dager
Tofte 18 dager
Omland 6 dager
Kige 12 dager
Ousland 12 dager

Elevtallet dette året var 23 gutter og 17 jenter. Ettersom de bare møtte opp når skolen var på egen gård, fikk de fleste ikke mer enn 3 ukers skolegang. (Møll side 143).

Hans Jensen Østre Berge har norgesrekord som lærer. Han begynte som lærer i 1804 og sluttet i 1869, 80 år gammel, etter 65 år som lærer, det meste av tida på Malmø. (Møll side 118).

Når det gjelder omgangsskolen, har Hans Tregde en beretning om den i Norges Bebyggelse. Her er den sitert etter Møll side 165 som en historie fortalt til Hans Tregde av en av de gamle elevene fra omgangsskolens tid:

«Det var en vinterdag mens skolen gikk i bygdsa og skulle vare i 4 dager. Skolemesteren satt som han pleide og bandt sildegarn framme ved vinduet, hvor det var lyst. Bundingsnåla gikk som en trommestikke gjennom garnmaskene, for han var snapp på hånden, gamle skolemesteren, og vi barn leste høyt i testamentet, alle på en gang.

Duren av lesningen kunne høres langt borte på veien. Gamle skolemesteren var skarp til å holde oss i ørene med lesningen, det manglet ikke på det. Å se opp fra boka når vi leste i testamentet, var ikke spøk. Du kunne like godt gå bort til skolemesteren og spørre om juling med det samme.

Så hendte det at en mann fra gården kom inn med et makrellgarn og spurte om læreren ville gjøre det i stand. Skolemesteren var ikke uvillig til det, og garnet ble hengt opp på en krok i stua så han kunne se hva som måtte gjøres med det. Nå var imidlertid garnet fullt av tørr manet, slik som brukte makrellgan pleier å være. Det varte da heller ikke lenge før en og annen i flokken begynte å gni og gnubbe seg i øyer og nese. Tørr manet ryker nemlig som støv og er – som alle i sjødistriktene vet – det mest uforfalskede nyespulver som fins. Snart nøs en, så en annen, så mange på en gang, og for hvert nytt anfall satt latteren i halsen på oss. Det var nesten uråd å holde den tilbake, Jeg har hørt», sier den gamle elev videre, «at man på skolen nå for tiden både synger, leser og staver i kor, men at man nyser i kor på skolen som vi gjorde, har jeg ikke hørt tale om.

Det var bare redsla for skolemesteren og hans «mester Erik» som hindret at skolestua sto i et eneste latterbrøl. Men da den gamle skolemesteren selv ble angrepet av nysetrang, gikk det over streken. Han skar ansikt noe rent fryktelig, snappet eetter luft et par ganger, før han fikk det til, så kom det som et lite tordenskrall borte fra kroken. Nå var det håpløst å greie seg lenger. Alle de tvungne latterbrølene sprang opp på en gang. Aldri har jeg vært med på en slik farlig moro.

Men gamle skolemesteren var mann for sin hatt – selv i en kritisk situasjon som denne. Han nyste eng gang til, og så sa han så alvorlig som situasjonen ga anledning til: «Nå kan dere gå heim til middag». Den gamle husklokka var ikke rukket lengre enn til halv tolv.

Da vi kom tilbake etter middagen og begynte på hoderegningen uten at skolemesterene nevnte noe om formiddagens hendelser, var vi ikke redd lenger, for gamle skolemesteren vår praktiserte alltid kontant betaling.»

Av Mølls framstilling går det fram at denne historiens lærer er Torjus Rasmussen Kvistedal. Han var lærer i søndre skoledistrikt i 1830 og besøkte derfor Tregde og Kige, men ikke Eskeland, som hørte til østre skoledistrikt.

Gamle Halse kommune var blitt delt inn i 3 skoledistrikt fra 1829.

  • Vestre distrikt omfattet gårdene vest for elva.
  • Søndre distrikt besto på den tiden av Homsvik, Frivoll, Kige, Omland, Tregde, Udøy, Skogsøy med Skogsdal, Landøy, Berge ytre, Rossnes, Farestad, Dyrstad, Valvik, Skjernøysund og Hilløy. Distriktet her hadde 4 roder.
  • Østre distrikt besto av Dybo, Ro, Håland østre, Aurebekk store og lille, Storaker, Berge, Sandnes, Skinsnes, Ime, Jåbekk, Sti, Eskeland, Tofte, Ousland og Mønnesland. Distriktet besto av 3 roder:
    1. Dybo, Ro, Håland østre, Aurebekk store og lille og Storaker.
    2. Berge, Sandnes, Skinsnes, Ime og Jåbekk.
    3. Sti, Eskeland, Tofte, Ousland og Mønnesland.

 

Møll har på side 167 en oversikt over hvem som gikk på skolen i 1830 på Kige. Det året varte skolen fra 5.-18. desember, og hadde følgende elever:

Willum Jensen 9 år
Gunel Gurine Gundersdatter 10 år
Tobias Gundersen 8 år

Gjennom Torjus Rasmussen Kvistedals dagbok følger Møll de tre barnas skolegang fram til de er konfirmert, før han går gjennom lærerens videre vandring i søndre distrikt. Ettersom Eskeland lå til østre distrikt, finner vi ikke så detaljert opplysning om Olaus Olsens skolegang, men det er grunn til å tro at han fikk skolegang etter samme opplegg.

Olaus ble konfirmert 21.10.1837 og stod som nr. 19 på golvet i Mandal kirke denne søndagen.

Om Olaus Olsens lærer Knud Larsen Storaker har biskop Jacob von der Lippe skrevet utførlig i en visitasmelding han laget i 1844. Læreren var da blitt 42 år, og biskopen «syntes ikke å være særlig tilfreds med ham, unntatt når det gjaldt skriving. Knud Larsen hadde en særdeles vakker skrift. Men ellers var allmueskolens øverste tilsynsmann ikke så svært imponert over undervisningen:

«Børnene læste i Almindelighed saa maadelig i Bog, røbet ikke at Forstandsøvelser var anstillede dem, deres Religionskundskaber indskrænket sig til at opramse en del av Pontoppidans Forklaring i Utog, og de kjente kun lidet til Bibelhistorie som først for kort Tid siden begynte at læres i Sognets skole.» (Møll side 185.)

Biskopen hadde mer til overs for Søren Jaabæk, som også var omgangsskolelærer i Halse det året. Søren Jaabæk var ordfører i kommunen fra 1841 og ble etter 1844 stortingsrepresentant. En annen kjent nordmann som var lærer i Halse på samme tid, var Aasmund Olavson Vinje.

I 1860 fikk vi en ny skolelov. Den la grunnlag for faste skoler også på landet. Skolen gikk over til kommunalt/ statlig ansvar og hvert fylke fikk en skoledirektør. Pensum ble også allmennt, ikke bare kristendomsopplæring med tanke på konfirmasjonen. Mange steder ble det strid om de nye emnene, men det ser ikke ut til at det ble slik strid i Halse.

Om minst 30 søkte skole, skulle det opprettes fast skole «i hensigtsmessig lokale». I 1850 hadde det vært regulering av skoledistriktene slik at Eskeland kom med i det nye Tregde distrikt. Men allerede etter 11 år var det på tide med ny regulering, og Tregde krets ble nå til Kige og Tregde skolekrets. I 1860-61 var Henrik Tormundsen Ousland lærer og 1. rode (Kige krets) hadde 28 barn. 2. rode (Tregde krets) hadde 30 skolepliktige.

I begge roder hadde man leide lokaler. Lokalet for Kige krets var vel 16 kvm stort, lokalet på Tregde vel 21 kvm, begge steder med en takhøyde på vel 2,20 meter. Rolf Aamodt-Hansen opplyste at det hadde stått en stue like ved Jens Eskelands gård som hadde vært brukt som skole. Om denne er det leide lokalet, har jeg ikke funnet ut.

På 1870-tallet ble de første skolehus bygget i Halse. Først ute var Toftenes i 1874, deretter Hogganvik i 1876 og Landøy i 1877. I 1878 ble det så nedsatt en komite av herredsstyret for å lage en «Plan for Ydre Ordning av Halsaa Herreds Almueskoler.» Her heter det:

«Nr.3. Kige og Tregde krets. «Skolehus for disse kretse opføres paa Omland i den saakalte Taadnehave.» Oppsitterne på Skogsøy hadde på et møte nettopp erklært at de nå ville la barna søke skole på Landøy istedetfor på Tregde.» (Møll side 248)

 

Det ble motstand mot å bygge huset på Omland, særlig av Tregdefolk, som truet med å bygge sitt eget skolehus. Men på et møte med skoledirektør og prost ble det trumfet gjennom og skoledirektør Wolff hevdet at veien kunne tilbakelegges på 15 minutt og «det Tærren, hvorigjennem den fører indeholder Hverken Myr eller Vandløp, eller andre Hindringer af beteænkelige Beskaffenhed.» I 1880 vedtok man så å bygge på Omland. Huset skulle være 24x20x9 fot med en gang på 6 fot til forstue og vedbod. Det var den vanlige størrelsen.

Henrik Tormodsen Ousland var lærer i kretsen fra omlag 1860, først som omgangsskolelærer, deretter som lærer i den faste skolen. Han ble derfor lærer til de tre eldste av Olaus Olsens barn. Deretter overtok sønnen hans, Tormod Henriksen Ousland som lærer i kretsen fra 1883-1889.

Slik var skoleopplegget for Olaus Olsen Eskelands barn:

Navn Født Begynt Ferdig
Ole 1864 1871 1877
Abraham 1865 1872 1878
Martin 1870 1877 1884
Othilie 1873 1880 1887
Margrethe 1875 1882 1889
Nils 1878 1885 1892
Ole Birger 1880 1887 1894
Hans Gabriel 1884 1891 1898

Ole var ferdig på skolen og konfirmert i 1877, mens tre av hans søsken ikke var født enda.

Det var mange barn på den lille skolen, i 1889 var det 62 barn på skolen. Først i 1907 fikk den påbygg og fikk den form som skolen nå har.

Omland skole ble nedlagt omlag 1961, i forbindelse med at det ble innført 9-årig skole og grendeskolene ble sentralisert. Dette førte til at Ime ble skole for elever fra 1-6 klasse før de begynte i ungdomsskolen.